Julemøte 28. november 2011
av Kjellrun Hersund

Omtrent 60 personer møttes til historielagets julemøte i 2011, som denne gang var lagt til Torsnes skole.

Kveldens hovedprogrampost var foredrag ved Kathrine Lorentzen Sandstrøm, om «Stenhoggerkvinnene på Spjærøy». Foredragsholderen er konsulent for Østfoldmuseene, med base på Kystmuseet, Spjærøy. Hun understreket at Hvaler og Torsnes har en beslektet historie knyttet til steinhoggermiljøet.

Bakgrunnen for granittindustrien finner vi ute i Europa, midt på 1800-tallet. En bybrann i Hamburg i 1840 skapte et marked, sammen med generell byvekst i Europa i denne perioden. Steinhogger- virksomheten kom først i gang ved Iddefjorden i 1865, og i Østfold litt seinere.Østfold ble landets mest industrialiserte fylke, og kom til å stå for 90 % av Norges steineksport til utlandet.Sand på Spjærøy ble et sentralt steinhoggermiljø.Her startet virksomheten i 1896, og det siste firmaet la ned først i 1972.Fagforeningsbevissthet vokste raskt fram, og Folkets Hus ble bygd i 1898.

En del av av steinhoggerne på Sand var lokalbefolkning, i utgangspunktet uten fagkunnskap, mange var svensker fra Bohuslen og Dalsland. Sandstrøm fortalte at dette var et miljø med høy mobilitet, der kvinnene var like mobile som mennene.Typisk for steinhoggerkulturen var yrkesstolthet, vandrekultur, kjærlighet til yrket, frihet, yrket som en livsform. Radikale ideer vant fotfeste. Miljøet var et organisasjonssamfunn, der kvinnene i høy grad var aktive i organisasjonene.

Hvaler Arbeiderparti ble stiftet i 1904, og kvinner var med helt fra starten, i partiets Kvinneforbund.Men foredragsholderen fortalte at ingen kvinner gift med lokale steinhoggere var medlemmer; det var de kvinnene som var gift med tilflyttede steinhoggere som ble del av steinhoggermiljøet.

Kvinnenes foreninger diskuterte ikke bare politikk – de hadde også sosiale tilstelninger orientert mot familiefellesskapet. Man dro til stevner i Iddefjordsområdet, og foreningene i Fredrikstad, Torsnes og Hvaler hadde felles møter. Den sosialistiske ideologien var samlende. Men det fantes også splittende faktorer, særlig da ungsosialistene stiftet en forening i 1910. Ungsosialistene var opposisjonelle og ville skjerpe klassekampen. Dette var tilflyttede svensker, også noen kvinner. Ungsosialistene deltok ikke i det første 1.mai-toget på Hvaler i 1902, men derimot i 1912 – parolen mot militarismen virket da samlende.

Kvinneforeningene hadde ulike ideologiske overbevisninger, men de sto ikke i noe motsetnings-forhold til mennene, som de borgerlige kvinnesaksforeningene.

1920-åra var preget sterk splittelse innenfor arbeiderbevegelsen, og dette førte til at kvinneforeningen på Spjærøy i 1921 gikk ut av Kvinneforbundet da deres synspunkt i et sentralt spørsmål ikke ble tatt hensyn til.

Sandstrøm fortalte om et miljø preget av både splittende og samlende krefter. Misjonskvinnene kritiserte steinhoggerkvinnenes politiske engasjement, men steinhoggerkvinnene drev også sosial-politisk virksomhet. De ga penger til prosjekter lokalt og internasjonalt, og til trengende enkeltpersoner. De hadde sykekasse og hjelpekasse, og stiftet sykepleieforening. Her var Albetine Lund en sentral person.

Steinhoggermiljøt befant seg nord på Spjærøy, i sør levde sjøfolk, fiskere, loser. Det var en klar polarisering mellom to livsformer. Men sykepleieforeningen samlet kvinner fra begge miljøene. Og steinhoggerkvinner tok gjerne gårdsarbeid i onnene. Slik viste foredragsholderen at kvinnene brøt ned de kulturelle barrierene.

Etter foredraget var det anledning til å stille spørsmål. Her kunne Sandstrøm bl a svare at av de norske steinhoggermiljøene var miljøet i Torsnes mest sammenlignbart med det på Spjærøy.

Et av de øvrige innslagene i kveldens program var Birgit Wisur Olsens presentasjon av en del gamle bilder, denne gang konsentrert om steinhoggere i Torsnes og og utvandrede tømmerhoggere.

Mat hører med på et julemøte, og serveringen besto av juletallerken, riskrem, og litt seinere kaffe og kaker.

Det var flere programinnslag mens forsamlingen koste seg ved langbordene: Odd Marthinsen presenterte årets nummer av Åbygge, og Jan Eilert Karlsen orienterte om ideer for historielagets virksomhet videre framover – lage informasjonstavler f eks ved steinbrudd og husmannsplasser, intervjue eldre, dra fram gamle leker som er i ferd med å bli glemt. Her hadde Reidar S. Kjølberg en demonstrasjon, som tydelig vakte gjenkjennelse.

Torsnes Bygdeungdomslags fane, som av litt uklare årsaker har tilbrakt 14 år i historielagets samlinger, ble overlevert og skal nå plasseres i Torsnes Folkets Hus.

Kvelden ble avsluttet med utlodning, før alle bega seg ut i høstmørket etter en hyggelig kveld.

Kulturminneprosjektet
Den 29. august var 4 av lagets medlemmer samlet igjen for å kontrollere kulturminner. Denne gangen konsentrerte vi oss om Hunnfeltet i Skjærviken.
Vi hadde med GPS og kart over tidligere registrerte kulturminner i området. Oppgaven var å finne disse og dokumentere nåværende tilstand.
Vi fant fram til 5 steder med gravhauger og steinsettinger. Noen av stedene var kraftig gjengrodd og dermed svært vanskelige å finne. Mens andre steder var lagt bedre til rette for turister.

Vårvandring rundt Hunnebunn
av Kjellrun Hersund

Den 10. mai møttes omtrent 25 personer på parkeringsplassen ved Vispen, der Knut Andre Haugen skulle guide oss gjennom et område hvor det har vært en mangfoldig virksomhet gjennom tidene.

Men hvor er Vispen, og hvor er Hunnebunn? Når både guiden og flere av de andre tilstedeværende hadde bodd i området helt siden barndommen, var det mulig å få klarlagt dette: Vispen er området nede ved badestranda, og Hunnebunn er hele bukta og området rundt.

Det er ellers flere teorier om opphavet til navnet Vispen: noen mener det kommer av at man laget trevisper av orekvister på stedet, andre sier det skyldes at heksene samla seg her i gamle dager og kom ridende på koster eller visper, mens navnegranskeren Oluf Rygh antyder at navnet skyldes at vannet ble på stedet ble piska/vispa opp av vinden.

Ved badeplassen Vispen var det kiosk helt fra like etter krigen fram til 1980. Nå er det anlagt en ny og fin tursti, som lokalsamfunnsutvalget har stått bak. Vandringa vår gikk langs denne stien.

Hvorfor er det egentlig vann i Hunnebunn? Sprekkesoner i fjellet krysser her – på samme måte som ved Visterflo. Isen gravde ut dette svake, oppsprukne fjellet. Dette ligger langt tilbake i tid, men landhevinga fortsetter og fjellet stiger; Hunnebunn kan en gang komme til å bli helt innelukka.

Fra geologi til historie: I februar 1660 angep svenskene i dette området, og det ble et stort slag. Den svenske hærføreren kom over isen, den norske hæren møtte svenskene ved Vispen. To hundre svensker falt i dette slaget, som foregikk i området helt opp til Vetatoppen. Svenskene trakk seg tilbake ut Talbergsundet; de skulle finne en annen vei til Fredrikstad, men kom ikke dit.

Det har vært drevet mange former for næringsvirksomhet rundt Hunnebunn. I 1860 dannet mange av grunneierne et andelslag for å drive fiskeoppdrett. Hele Hunnebunn ble lukka ved Torsøkilen, og det ble oppretta klekkerier for laks og sjøørret. Dette fungerte i noen år, men fiskeparken ble nedlagt i 1873, etter at en grunneier som ikke fikk være med gikk til rettssak. - Men fremdeles skal det være mye fisk i Hunnebunn, både rødspette og ål.

Fra området ved bekken gikk vi videre forbi det nye anlegget til Smiths Venner, der Denofa tidligere hadde sitt feriehjem.Nede ved vannet igjen kom vi fram til stedet der Torsøkilens Bad lå tidlig på 1900-tallet. Der var det herrebad og damebad.

Grunnlaget for virksomheten var iler med mineralrikt vann, og leire som ble brukt til gytjebad. Det skal visstnok ha vært en utrolig rekke av sykdommer som ble behandlet, og kanskje helbredet, fra kjertelsyke til hysteri! Til å begynne med var det folk fra de høyere klasser som besøkte Torsøkilens Bad, men i 1929 ble badet nedlagt etter en periode med mye fyll og uorden.

På den andre siden av Hunnebunn lå Skjærvikens Bad og Sarabadet. Alle disse etablissementene medførte mye variert folkeliv – bl a i form av slåssing mellom folk fra ulike steder. Det fortelles dessuten at Einar Rose en gang måtte hoppe ut av et vindu, da bonden på gården ikke likte hans damebesøk. Men på hvilken gård befant dette vinduet seg? Litt ulike oppfatninger om det---

Som så mange steder i denne delen av Østfold, var det også mye steinhoggervirk- somhet rundt Hunnebunn. Hestedypet er et navn som minner om en hest som ble sittende fast i gytja da steinhoggerne vanna hestene.

Dette har altså vært et område med mangfoldig folkeliv og virksomhet opp gjennom tida. I dag er det vel mer fredelig rundt Hunnebunn. Men det er et flott område å gå tur i! Opplysningstavler vil komme langs stien, og det er også anlagt sti på den andre siden av Hunnebunn.

Vi fortsatte vår vandring opp fra tomta etter Torsøkilens Bad, til et utsiktspunkt i kveldssola der vi tok en rast før vi returnerte til Vispen – og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Aktivitetsmøte.
Den 19. april hadde laget ha en samling for å hente inn informasjon om Torp Brug.
20 personer møttes ved den gamle inngangsporten. En del av disse hadde arbeidet på bruket, eller var av andre grunner godt kjent på stedet.

Kulturminneprosjektet
Den 11. april var 4 av lagets medlemmer samlet for å kontrollere kulturminner rundt Borge kapell og Borge kirke.
Vi hadde med GPS og kart over tidligere registrerte kulturminner i området. Oppgaven var å finne disse og dokumentere nåværende tilstand.
Vi fant fram til 5 steder med flotte gravfelt og steinsettinger som vi har gått forbi mange ganger uten å vite noe om. Det blir flere slike turer, for dette var gøy.

Hvis du klikker på bildene over, vil du få opp et eksempel på hvordan registreringsarkene ser ut.
Dette eksempelet er en gravhaug ved Borge kapell.

Årsmøte 2010
Den 15. mars ble årsmøtet avholdt på Roald Amundsens Minne. Referatet blir lagt ut her så snart det er klart. Det nye styret finner du på siden "Kontakt oss".

Slektsforskningskurs
I februar og mars 2010 ble det gjennomført et nybegynnerkurs i slektsforskning for medlemmene. 11 ivrige medlemmer deltok på kurset som ble ledet av Karl Ottar Fjeld.

Les mer her...